Onsdag 25.- søndag 29

. Juli ble det arrangert Norvisjon i lokalene til Folkehøgskolen Nord-Norge på Evenskjer i Skånland kommune
. Arrangør-menigheten vil takke alle som bidro til at stevnet ble som bra som det ble! Vi fikk hjelp til barnearrangementer, ungdomsopplegg v FriBu Nordre, musikk og lovsang, talere, mat og servering, hjelp til oppvask, organisering, foto osv
. Ingen nevnt ingen glemt! Takk for en flott uke sammen!

Til slutt oppfordres alle til å be for Frikirkene i nord og for Barne- og ungdomsarbeidet

. Barne- og ungdomskonferansen (BUK) går av stabelen 1.september i Bodø

.

Andakt av Jan Rettedal. Siste del, del 5 og 6

5. Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.

   Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Villdyrene våger seg ikke innpå saueflokken når hyrden samler den omkring det sprakende kveldsbålet inne i nattekveen. Sauene kan høres når de uler i det fjerne, og de kan både ses og høres når de lusker omkring like utenfor og snerrer med kjeften mens sauene og lammene får fór og vann før de legger seg til ro for natten. Hyrden dekker i sannhet bord for dem like for deres fienders øyne
.

   Men misjonær Aud Bull-Hansen gjør oppmerksom på et annet og ukjent aspekt her. Mens vi i vår del av verden har jordrotter, markmus og andre skadedyr i bakken, så sliter de med et annet og større problem i den tørre og porøse jorda hvor disse sauene skal beite – spesielt sør i landet, nemlig giftige planter og ormer i tillegg til skorpioner. Hun skriver i boka si ”Den Gode Hyrde” (1988):

   ”Hyrden går i forvegen og leter etter mat. Han er alltid på vakt og gransker beitemarken nøye. Han vet at også i det fine, grønne gresset kan sauenes fiender skjule seg. Giftige planter vokser innimellom det gode, næringsrike gresset iblant. Med sitt våkne blikk vil hyrden snart oppdage disse

. Han rykker dem opp og luker nøye hele marken, før han slipper sauene inn på området. (…) Noen av sauenes fiender holder til under jorden. Disse er små, giftige ormer. De kommer ut av de små hullene sine, biter sauene i nesen og forgifter dem så de dør. Så snart hyrden oppdager hullene til disse ormene i jorden, stanser han flokken utenfor det infiserte området. Deretter gransker han marken nøye, tar flasken sin med svinefett og tømmer i sirkel rundt hvert eneste hull han kan finne
. Med sitt våkne blikk undersøker han nøye hele marken, før han slipper sauene inn. Når ormene kryper ut av hullene sine, kan ikke den glatte kroppen komme over den fete oljen. De tvinges til å gå under jorden igjen. Sauene kan da gresse i fred. Kommer de i nærheten av ormehullene, får lukten av grisefettet dem til å vende seg bort. Sauene liker ikke lukten av grisefett. Deres fiender er nå fanger under jorden.” (s 41-42)

    Når det står ”Du salver mitt hode med olje”, henspiller det sannsynligvis til den praksis at hyrdene kunne legge et ”varmeskjold” på hodet til dyrene når sola var som mest intens, en salve for å beskytte dem mot solstikk. Nesten som når vi blokkerer oss med høy solfaktorkrem. Salven fungerte også som sårsalve og beskyttelse mot innsekter. Som Jan Bygstad skriver: ”Oljen på hodet sikter til at sauen ofte kunne være ille plaget av parasitter som særlig satte seg i skinnet på hodet. Sauer som er plaget med dette, vil aldri kunne legge seg ned og hvile, og vil derfor avmagres og bli syke. En brukte derfor en bestemt olje både for å lindre plagene og drepe parasittene.” (Dagen, 13.03.2008)

    ”Mitt beger flyter over” er nok en poetisk beskrivelse av den gode hyrde som alltid fyller opp mattrauene inne i kveen og jevnlig etterfyller dem slik at de ikke går tomme. Sauen får ikke bare nok, men mer enn nok. Det flyter over

. For igjen å sitere Jan Bygstad: ”Ikke bare får han alt han trenger, men ’langt utover’ (Ef 3:20: jf ordet om overflod i Joh 10:10b; 2 Kor 9:8).”

6. Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.

   Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager. Her er det sannsynlig at David har forlatt hyrdebildet, men også tanken i dette verset kan overføres til samspillet mellom hyrde og sau uten å presses. I de nyere norske oversettelsene står det ”skal følge meg” (med unntak av Norsk Bibel, 1988) og i den engelske King James-bibelen heter det ”Surely goodness and mercy shall follow me all the days of my life”. (Noen oversettelser har ”love” som alternativ til ”mercy”.) Men ”følge” (”follow”) er for svakt, for ordet som brukes går mer i retning av å følge etter, slå følge, ja, egentlig, fotfølge eller rett og slett forfølge – altså ”etterjage”, som det treffende står i Norsk Bibel. Det gir en mye sterkere forståelse av ”Guds godhet og miskunnhet” som ikke bare er noe vi kan strekke oss mot, men som oppsøker oss. Altså får denne viktige nyansen i oversettelsen fram det sentrale faktum at det ikke er vi (sauene), men Herren (hyrden) som har initiativet til godheten og nåden som ”rammer” oss.

   Og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider. Herrens hus kan både bety hans hus her på jord, det vil si menigheten (som for sauen er hos sin eier), og det kan bety Herrens hus forstått som de evige boliger. Sannsynligvis skal begge betydninger klinge med her. Og når det står ”gjennom lange tider”, så er det egentlig å forstå som alltid, eller fra tid til tid, som det egentlig står, det vil si for evig.

Konklusjon: Jeg mangler virkelig ingen ting når Herren er og forblir min hyrde!

SANG: The Lord is my Shepherd

The Lord’s my Shepherd, I’ll not want,

He makes me lie in pastures green.

He leads me by the still, still waters,

His goodness will lead me home.



And I will trust in You alone.

And I will trust in You alone,

For Your endless mercy follows me.

Your goodness will lead me home. 



He guides my ways in righteousness,

And He anoints my head with oil.

And my cup it overflows with joy,

I feast on His pure delights.



And though I walk the darkest path,

I will not fear the evil one,

For You are with me, and Your rod and staff

Are the comfort I need to know.

4

. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt
. For du er med meg, din kjepp og din stav trøster meg.

Andakt av Jan Rettedal, del 3

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. Dødsskyggens dal er ikke så lett for oss nordboere å forstå, men har en helt spesiell og dramatisk klang for dyrepassere i Midt-Østen. I disse ødemark-lignende områdene er det nemlig fullt av uttørkede elveleier (levadaer). Her brukte hyrdene å føre saueflokkene sine for å spare tid, da disse elveleiene utgjorde solide snarveier, og for å gå i litt mindre kupert terreng. Problemet var derimot det at elveleiene bare var tilsynelatende uttørkede. Kom det et kraftig regnskyll i nord, kunne de bli fullt opp av vann på kort tid – og da satt de som befant seg der i saksa, for det var oftest høye kanter opp på begge sider. I tillegg huset disse elveleiene ofte både farlige skorpioner og små giftige slanger, og rovdyr som ulv og ørkenrev var aldri langt borte. Så dette var, tross fordelene, virkelig dødsdaler – slik mye av det vi syns virker enklere og har flere fordeler med seg ofte i vår vandring med Herren, egentlig er lunefulle feller. Den viktige og vidunderlige bisetningen ”for du er med meg” utgjør den store forskjellen på liv og død både for sauene og for oss!

   For du er med meg, din kjepp og din stav trøster meg

. Her må vi først se litt på hva hyrden var utrustet med, hva han hadde med seg i veska si: Han hadde en vannflaske i skinn, litt tørket frukt som niste, en slynge, en taukveil, en liten oljelampe (datidens lommelykt) og en fettflaske. I tillegg hadde han ofte et lite, portabelt musikkinstrument med seg, enten en fløyte eller reiseharpe. Og så hadde han en lang stav og en kjepp eller staur. Dette siste var hans våpen i møte med aggressive villdyr. Slyngen var ikke primært et våpen, men noe å skremme med.

     Hyrdestaven var en høy stav, opptil 2 ½ meter høy, med en krok på toppen, slik vi ser det i de mer forseggjorte biskopstavene i vår tid
. Den var et ”multi-verktøy” som ble brukt til flere ting. Den var for det første en støttestav i ulendt terreng, slik våre turstokker er det. For det andre kunne hyrden dra ned frodige og saftige grener fra høye trær på karrige steder og dra av blader som føde til sauene. Han kunne også holde staven ut som et gelender ved trange passasjer på fjellstiene, som det var mange av, og nærmest ’sluse’ flokken forbi utsatte steder. For det fjerde kunne han holde innpåtrengende rovdyr på avstand, ofte kombinert med kjeppen (eller klubba, som vi ville ha sagt). Og for det femte og mest spektakulære kunne han lage en løkke av taukveilen sin som han festet ytterst på staven og som han deretter kunne senke ned til en sau som hadde satt seg fast på en fjellhylle (gått i skårfeste, som det kalles) og lirke tauet rundt en fot av sauen og forsiktig stramme til og trekke den opp i trygghet
. Altså ble hyrdestaven brukt til både å lede, hjelpe, gi mat, skjerme og redde sauene. For meg står den derfor som et talende bilde på ”multiverktøyet” Guds ord.

   Dessuten står det at kjeppen og staven trøster meg
. Det er ikke tilfeldig. Ser vi på en moderne ”hyrdestav” til en biskop, har den vakre og sirlige utsmykninger. Ofte symboliserer disse kunstneriske tegnene åndelige sannheter. Bakgrunnen er den eldgamle praksisen bland sauegjetere i Orienten der de risset inn i staven viktige hendelser. Hendelser der de hadde reddet sauene fra farer og død. Hos David var det garantert et merke på hyrdestaven som viste til hans seier over bjørn og løve med bare hendene – i Guds kraft. Kanskje han avsluttet sin gjetertid med å risse inn et symbol for drapet på filisterkjempen Goliat med en slyngestein og Guds beskyttelse. Og når denne staven senere var byttet ut med kongsstav, kunne han hente fram den gamle hyrdestaven og finne dyp og ekte trøst i det som sto der. Slik han senere skrev: Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! (Sal 103:2) – Hva leser du på den gode hyrdes stav til trøst? Hva har han gjort for deg? Hvilke farer har han berget deg ut av?

   Kjeppen var angrepsvåpenet

. Dette brukte hyrden til å få inn dødelige slag på rovdyr som angrep, hvis han ikke klarte å jage dem vekk med sine rop, slynga eller staven. I tillegg kunne han ha kniv på seg som et tilleggsvåpen. For meg er dette først og fremst bilder på bønnevåpen som vi bruker i nærkamp med det onde. Men vi vet jo at også Guds ord kalles Åndens sverd, så også Ordet er et angrepsvåpen, (Ef 6:17; jf Hebr 4:12).

   Slyngen brukte hyrden for å skremme sauer inn i flokken igjen, spesielt lam og ungsau, som trakk for langt ut. Da skjøt han småstein like utenfor sauen, slik at den ble skremt tilbake i flokken. Slik blir slyngen et fantastisk bilde på Guds lov og på formaningene i Guds ord. De skal ”skremme” oss tilbake til flokken hvor vi er trygge og fungerte på samme måte som gjeterhunden opererer hos oss. Slyngen kunne også brukes til å skremme bort villdyr, men ble bare unntaksvis brukt til å skade dem, da det var alt for farlig.

Denne våren har det skjedd litt forskjellig i Frikirka. Vi har hatt Misjonkaffé på kirka i Forfjorden hvor Svein Løvdal fortalte om sitt arbeid i blant annet Nord-Korea
. Svein Løvdal jobber i Evangelisk orientmisjon som blannt annet jobber for å nå de minst nådde i Asia med evangeliet. På denne dagen ble det samlet inn 5660kr som går direkte til dette arbeidet.

På Kristi Himmelfartsdag samlet barneklubben med familie seg i Forfjorden for sommeravslutning. De fikk høre andakt om Jesus som metter 5000, smake på nydelig ørret og brød, lekte ute i det flotte været og grillet pølser og brød til slutt. Vi startet opp med barneklubben i vår og håper å kunne fortsette etter sommeren! Bilde fra avslutninga og et bilde fra en tidligere samling med barneklubben
.

Vi har også gjennom våren hatt ungdomssamlinger i samarbeid med skolelaget, og nærmer oss også avslutning for sommeren her
. Bildene er fra siste møte hvor lags-gutta konkurrerte to mot to om å bygge høyeste tårn med marsmallow og spagetti
. Det engasjerte en kreativ guttegjeng!

Takk for all forbønn for alt arbeid!

3

. Han styrker min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.

Andakt av Jan Rettedal, del 3

  Han styrker min sjel
. Ja, det trenger alle sauer – at hyrden styrker ”det indre” livet, som Paulus skriver om (Ef 3:16)

. På engelsk står det ”He restores me” (han gjenoppretter meg), som er en enda bedre og videre oversettelse

. I de gamle norske oversettelsene (1930) stod det at ”han vederkveger min sjel”. Det uttrykket er hentet fra hyrdelivet og handler om å snu sauen på beina igjen når den har ramlet på ryggen, fått ryggvelt, som det kalles. Slik teolog Jan Bygstad skriver i en tekstkommentar til Salme 23: ”Dette sikter til det som til tider kan hende sauer på beite: Faller de på rygg i en grop i bakken, er de ute av stand til å snu seg og komme på bena ved egen hjelp. Dersom hyrden ikke er i nærheten og kan ta seg av den, vil den dø i løpet av kort tid. På Vestlandet har en et eget ord for dette, øyrekvelta.” (Dagen, 31.03. 2018) Da klarer ikke sauen å snu seg selv og ligger bare og ’venter’ på døden – enten i form av rovdyr (ørn, ulv, jerv eller annet) som angriper eller at de indre organene kollapser (som mangel på væske og luft) i en slags grufull kvelningsdød
. Derfor er det avgjørende viktig at noen kan vederkvege eller vende om (= omvende) sauen og få den på beina igjen. Slik Bygstad skriver: ”Med dette peker David på den grunnsannhet at omvendelsen dypest sett ikke er menneskets eget verk, men en Guds gjerning (jf Jer 31:18b).”

   Når sauen slik har ligget i ryggvelt en stund, er den helt utmattet – naturlig nok. Derfor har den ikke krefter til å fote seg. Det ser – og vet – hyrden, derfor bøyer han seg ned og legger den forkomne sauen over sine sterke skuldre og bærer den hjem (Jes 40:11; jf 46:4).

   Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld
. Og Bygstad skriver videre: ”Rettferdighetens stier” er det som er en frukt av omvendelsen: Da vandrer et menneske i samsvar med den rettferdighet det har fått fra Herren. Bibelselskapets vanligste oversettelse, ”rette stier”, bygger på en misforståelse, da grunnteksten ikke her har ordet for ”rett” (JASHAR), men ordet for ”rettfer-dighet” (’ZEDA-QAH’). Det finnes nemlig ingen rette veistrekninger i disse kuperte områdene, og grunntekstens ord for ”sti” betyr bokstavelig ”sirkler” eller ”spiraler”. (Så langt Bygstad) Dette samsvarer også klart best med våre liv, som ikke leves langs noen snorrett autostrada, men som både er svingete og sirkelpreget (jf Israelsfolkets vandring i ørkenen i 2 Mos 12:34 ff; se bibelkart)

. Men under denne vandringen er vi ikke overlatt til oss selv eller kastet ut i vilkårlighet, men ”for sitt navns skyld” følges vi hele tiden hele veien av hyrdens vaktsomme øyne. 

   Poenget med hele Salme 23 er at det er Herren (=den gode hyrden) som gjør alt
. Vi gjør ingen ting. Vi bare følger ham – i tillit og tro. Og han gjør det han gjør i en bestemt rekkefølge – først fødsel, bekjentskap, hvile, mat og drikke, deretter vandring og oppgaver. Og hele tiden er han med, med alt som trengs fra dag til dag, jf
. Matt.28, 18-20.

    Hyrdefunksjonen pekte sterkt og tydelig på den Messias som skulle komme! Det ser vi også av fortsettelsen! 

Del 4 kommer!

Palmehelga, 23.-25.mars, arrangerte Sortland Frikirke påskeleir for 4.-7.-klasse på Kleiva landbruksskole

. 16 unge ungdommer var samlet til fellesskap, lek, aktiviteter og ikke minst for å lære om Jesus og påsken. Andakter og bibeltimer omhandlet påskens hendelser og hva Jesus gjorde og gjør for oss den dag i dag i løpet av den stille uken

. På søndagens gudstjeneste prekte Geir Nordkil fra Bodø om tiden etter Jesu oppstandelse, om hvordan Emmausvandrerne selv vandret med Jesus uten helt å vite det. Slik er det kanskje med mange av oss i dag?

Takk for en flott helg og takk til alle ledere og ungdomsledere som gjorde helgen mulig å gjennomføre!

Alle foto: Ole-Magnus Karlsen

Førstkommende helg er det klart for felleskirkelig helg på Samfunnssalen på Sortland

. Vi får besøk av forkynneren Jarle Waldemar som vil ha seminar for voksne lørdag  fra kl.11:00-14:00, familieshow kl 17:00 og gudstjeneste på søndag kl

. 11:00
. Det vil bli mulighet for å kjøpe kaffe og brus med «noko atått» under seminaret
. Kaffesalget åpner igjen en time før familieshowet
.

Velkommen til en oppbyggelig og lærerik helg i Sortland-menighetene!

Link til PDF: Påskeleir (Trykker du her kan du enkelt trykke deg inn på påmeldingsskjema!)

Andakt av Jan Rettedal, del 2

2

. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.

Her satt han i det trange portrommet og ”holdt nattevakt over sin hjord”

. Men han satt ikke uvirksom
. For å holde seg våken snakket han halvhøyt med sauene eller resiterte tekster, eller han nynnet og sang. Slik lærte også sauene hans stemme å kjenne. Eller han trakk opp et instrument fra sin lille skulderveske, en fløyte eller en liten munn- eller håndharpe, og underholdt seg selv og flokken med vakre toner

.

Når mennesker blir frelst i våre sammenhenger er det vanlig å stå klar med en ”aktivitetsplan” av ulike arbeidsoppgaver til dem. Det gjør ikke hyrden. Det bør vi lære av. Han begynner i en annen ende. Han begynner med deres behov

. Når han leder flokken ut av kveen, så er han mest opptatt av å gi dem mat, drikke og hvile. Han lar dem først få spise seg mette.

Han lar meg ligge i grønne enger. Og disse fantes ikke over alt som i vårt land
. ”Store deler av landskapet i israellitiske landområder var steinete beiteland”, skriver biskop emeritus Olav Skjevesland i en tekstkommentar til Joh 10:1ff (Dagen, 17.04.2015). Dette gjorde det krevende for alt dyrehold i store deler av landet, men spesielt for sauehold som krevde store areal, så ”gjeterens jobb var å finne beitesteder (…)”, skriver han videre. Og siden sauene lett ”går seg fast” når de har gresset ned en eng, og ikke finner nye beitefelt, så er de avhengige av en gjeter som kan lede dem til et nytt sted – slik Herren lover i hyrdekapitlet i profeten Esekiels bok: På en god beitemark vil jeg la dem beite; på Israels høye fjell skal deres havnegang være. Der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell. Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren. (Esek 34:14-15)

Han lar meg ligge i grønne enger, står det i vår norske oversettelse, men dette uttrykket er mye sterkere på originalspråket. Egentlig ligger det i det hebraiske uttrykket at han må legge til rette for og jobbe ganske aktivt for å få sauene og enda mer lammene til å legge seg ned og hvile. For det var ingen enkel sak. De er nemlig fulle av virketrang – ikke helt ulikt oss. Den må lære seg å hvile. Heller ikke det helt ulikt oss. Tre kriterier må være oppfylt for å få en sau til å legge seg ned og roe seg: den må være mett, den må være trygg og ingen parasitter må plage den. En engelsk oversettelse treffer ganske bra den opprinnelige tanken; der står det: ”He makes me lie down” (= han får meg til å legge meg ned). Slik må også vår hyrde lære oss å hvile før vi arbeider – ikke omvendt
.

Han leder meg til hvilens vann, står det videre. Også dette uttrykket fokuserer på hvile. Det er som om Herren vil ”gni det inn” at det begynner ikke med å gjøre i hans følge, men med å være, det starter ikke med å yte, men med å nyte. Hvilens vann kan bety to ulike ting. Enten kan det oversettes med ”vann der jeg finner hvile”, og sikter da til et sted der sauen kan slappe av, drikke og beite og innhente seg igjen etter en strabasiøs vandring. Vann er mangelvare i disse tørre områdene av verden, spesielt drikkevann, men er desto viktigere for de som skal leve der. Og en ren vannkilde var gull verd for en saueflokk! Slik blir uttrykket et fantastisk bilde på samfunnet med Jesus (jf Marias gode valg i slutten av Luk 10).

Men ”hvilens vann” kan også bety en elv eller et stryk som er ’temmet’, demmet opp, og ledet inn i et avlukke, en rolig kulp, slik at sauen kan ledes dit for å drikke. For saken er den at du aldri får sauer til å gå uti strie og kraftige strømmer for å drikke. Og minst av alt hvis det er stryk eller fosser i nærheten. De er for fryktsomme til det. Da har vi en flott parallell til ham som temmer den viltre Åndens elv slik at vi tør å søke uti den for å dekke vår tørst.

Andakt av Jan Rettedal, del 1

Salme 23
En salme av David.
En viktig overskrift! Det var nemlig ikke hvem som helst som skrev denne
salmen, men én som var vel kjent med hyrdelivet av egen dyrekjøpt erfaring.

Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.
Vi begynner med siste del av verset: Jeg mangler ingen ting, eller ”meg fattes intet”, som det sto i en tidligere oversettelse. Setningen kan også forstås futurisk: Jeg skal ikke mangle noen ting. Det betyr at vi verken mangler noe i dag eller i morgen eller i overmorgen eller videre fremover. Dette er litt av en bekjennelse av en sau, for en sau mangler alt! Ikke har den klør, ikke har den rovdyrkjeft eller gifttunge, ikke har den kraftfull brystkasse eller sterke bein og vanligvis heller ikke horn. Ikke kan den forsvare seg, ikke kan den angripe eller rømme, for den mangler hurtighet, og når den endelig har fått opp farten, har den ingen utholdenhet. Den har en elendig stedsans og har ikke navn på seg for å være veldig klok. Ikke er den spretten; lammene er spretne så lenge de er små, mens geitene er spretne hele livet. Ikke kan den brukes som trekkdyr, ikke fungerer den som kløvdyr eller ridedyr. Den er ubrukelig, svak og forsvarsløs. Den er ”ingenting”. Og det er ikke en tragedie, men en lykke. For den klarer seg ikke alene. Sauen er hjelpeløs i seg selv. Akkurat som oss. Den er helt avhengig av å tilhøre en flokk, og helst med en gjeter nær seg, for alene er den fryktelig sårbar. En geit, derimot, er mye mer selvstendig og robust og klarer seg godt på egenhånd og uten særlig oppsyn. Mens sauen, også om den er sammen med andre, vil ha bruk for en som passer den. Tapstallene i Norge for sau ”til seters”
uten vakthold, som bonden må regne med, er på nærmere 10 %. I 2014 ble det innhogg på opptil 40 % i enkelte sauebestander på Vestlandet (deler av Sogn) under sommerbeitet på grunn av rovdyrs, spesielt jervens og gaupas, herjinger. Så når hyrden i Luk 15:1ff forlater de 99 (NB: Han forlater dem ikke alene ute på markene, men selvsagt i en nærliggende nattekve) for å lete opp den ene, så handler dette om noe helt annet enn kalkulert risiko – for: Når én sau settes opp mot 99 er det for å få fram viktigheten av den ene! En husdyreier i Midt-Østen på den tid ble ikke godkjent som sauebonde før han hadde 100 sauer! Derfor vil han gjøre alt som står i hans makt for å finne den ene savnede. Som teolog Jan Rantrud skriver: ”Hundre er jo et rundt tall, og fra gammelt av er det akkurat det antallet en måtte ha for å ha status som saue-
eier (med de rettigheter som fulgte med). Forskjellen på å ha hundre sauer eller nittini var derfor mer betydningsfull enn for eksempel forskjellen mellom å eie femti eller nitti, eller forskjellen på å eie to hundre eller tre hundre. Men når det, som her, er snakk om akkurat hundre – grensetallet, så er én sau like mye verd som de nittini andre (…).” (Prekengjennomgang i ”Bibelverkstedet” avisa Dagen) Slik synliggjør Jesus den enkeltes verdi! Hundretallet står for helhet. Fellesskapet er ikke helt komplett uten deg. Noe mangler. Noen mangler. Du mangler! Bedre å mangle alt og være i flokken enn å eie alt og mangle i flokken!

Så første del av verset: Herren er min hyrde. Når en sau kan si at han ikke skal mangle noen verdens ting, så er det selvsagt på grunn av den første havdelen av denne setningen, nemlig: Herren er min hyrde. Det vanlige i denne del av verden var at herren, sauebonden, ikke var hyrde, men hadde innleide gjetere til å passe på dyrene. Gjerne for flere år. Disse kalles for leiekarer. Hadde sauebonden sønner, ble den eldste satt til å lede dette gjeterteamet når han var voksen nok. Senere ”arvet” de yngre brødrene dette ansvaret, både fordi bonden trengte de andre sønnene til andre ting på gården og fordi de slik lærte hverandre opp. På den måten fikk han også som far oppdra og selvstendiggjøre sine sønner og bygge karakter i dem. For gjeteryrket var både ensomt, krevende og ikke uten farer. Både Josef og David ble satt til denne jobben av sin far (1 Mos 37:2; 1 Sam 16:11; 17:15). Faren var den som hadde hovedansvaret for sauene, selv om han altså brukte sin egen sønn som ”mellommann”. Som arbeidsleder
. Som sjefs- eller overhyrde. Slik vår himmelske Far gjennom mellommannen, sin Sønn, Den gode hyrde, har ansvaret for oss
.
Hver gård hadde en egen hjemmekve hvor sauene oppholdt seg når de var hjemme
. Dessuten var det utekveer, som ofte var større fellesinnhengninger i de områdene der dyra beitet. Der delte de ulike gjeterlagene på vaktholdet, slik vi leser om i forbindelse med Jesu fødsel (Lk 2:8).
Når det var tid for lamming, var sauene som oftest hjemme for å gjøre alt arbeidet lettere. Da ble det ofte så travelt på gården at hyrdens sønn like godt ”flyttet” ut i den åpne innhegningen for å være tilgjengelig på døgnbasis (jf. Fil.2, 5 ff). Han fikk jevnlig avløsning av noen av de andre gjeterne, men det var han som hele tiden hadde ansvaret for stell og vakthold. Og det var han som var der mest. Han var også den som forløste flest lam fra de drektige søyene; han ledet altså ”jordmorteamet”. Slik Jesus ”flytter” inn i vår verden og blir vår Forløser!

Når lammene var født, var det hans oppgave å gi dem navn; hver sau skulle ha sitt navn (Joh 10:3; jf Jes 43:1). Og siden han var så mye inne i innhegningen (=sauekveen) i denne tiden, lærte lammene tidlig å skille hans stemme fra de andres (v 4). I ene hjørnet av kveen var det ofte et lite ”fjøs’” eller et enkelt overbygg, hvor sauene søkte ly om nettene og for uvær. Men hyrden lå ikke der. Han lå i inngangspartiet som var uten port, og var slik i egen person en levende dør, et nødvendig hinder. Og han satt med vilje ukomfortabelt for ikke å sovne (jf Sal 121:4). Dermed kom ingen lam eller sauer ut uten at han visste det og ville det, og ingen uvedkommende (rovdyr eller tjuver) kom seg inn uten å måtte passere ham (hvis tjuvene ikke kløyv over gjerdet, da, men da ville han som regel oppdage det på grunn av uroen blant sauene). Det er dette ”dør-bildet” vi møter i Joh.10. Den første tiden var alle de nyfødte lammene bare inne i innhengningen for å få næring (melk av mora) og vern (av hyrden) og for å bli knyttet til ham. Slik vi gjennom fellesskap, omsorg og nærvær blir knyttet til vår hyrde, Jesus.